Et møte med Israel

- Den israelske hæren er den mest moralske i verden. Sier Bob Lang, talsperson for bosettinga Efrat. Efrat ligger på okkupert palestinsk territorium, ikke langt fra Betlehem. Lang er velartikulert og har bred aksent fra USA, hvor han vokste opp. I Efrat er det 9000 innbyggere. 120 par gifter seg her hver år, men Lang forteller at mange unge må forlate idyllen fordi det ikke er plass til dem. Hit har de kommet for å bli, og han håper de får ekspandere.
- Jeg mener dette ikke er en okkupasjon. Jøder levde i området før Mohammed og Jesus, vi har rett til å være her.
- Volden må stoppe. Vi må lære å snakke med hverandre, sier Lang. Før vi går spør jeg, lite originalt, kanskje, om han tenker noe vil endre seg nå, med Obama. Han gir et langt svar og mener i så fall det vil være en endring til det verre. Verre for hvem?, tenker jeg, men lar være å følge opp.
- Obama bare snakker. Men vi kommer ingen vei med snakk, fortsetter han. Og prater enda litt til.

- Krig og våpen har blitt normen i dette landet. Det brukes for alt det er verdt i reklame, i forbindelse med jødiske høytider. Og min rolle som forelder er å gjøre barna mine rede for militæret. Seksbarnsmoren Ruth Hiller kom fra USA til Israel på begynnelsen av 1970-tallet, med en romantisk drøm om å være med på å bygge en ny stat. Da sønnen fortalte at han hadde bestemt seg for ikke å tjenestegjøre, ble hun målløs. Det var noe hun ikke hadde hørt om. Nå er Hiller aktiv i organisasjonen New Profile, som stiller spørsmål ved den israelske okkupasjonen, om hvorfor dette får fortsette.
- Så, militarisering, hva betyr det? Hva gjør det med samfunnet? Ut av dette blir mennesker med makt skapt, ministrene våre.
- De fleste unge vet at de gjør gale handlinger når de drar ut i tjeneste, men dette må de legge fra seg før de drar hjemmefra. Når de kommer hjem igjen er de sinte, men de forteller ikke hva som har skjedd i løpet av en dag. Det finnes ingen ventiler for dette. Ruth Hiller beskriver hvordan pistolen blir sagt å være en soldats beste venn, og at den ei skal forlates.
- Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre da barnet mitt kom hjem på permisjon med maskingeværet. Vi la det under senga.
Militærtjenesten i Israel er på to år for kvinner og tre år for menn.

Tre måneder tilbringer vi her, for å vise solidaritet med palestinere og med israelsk fredsbevegelse. For å forsøke å forstå mer av okkupasjonen; hvordan det er å leve med den, hva som driver den videre, bli kjent med mennesker den berører. Vi oppholder oss i Hebron, Jerusalem, Betlehem, Tulkarem, Jayyous, og Yanoun, hvor jeg bor. Hvem er palestinerne? Israelerne, hvem er de? Førstnevnte snakker jeg med hver eneste dag. De andre treffer jeg ikke så altfor ofte. Men vi har vært på noen dagers rundreise i Israel, og de som mener okkupasjonen er meningsløs finnes. Og de som hevder at det ikke er okkupasjon i det hele tatt. Innimellom her er det sikkert et hav av meninger.

Bob Lang, talsperson for den israelske bosettinga Efrat.

En endeløs og fordervet sirkel

Vi skyter på dem og de skyter på oss.
Vi gjengjelder og de slår tilbake.
Dette er en endeløs og fordervet sirkel. Fra hjemmesida til Other Voice.

- Før den første intifadaen* brøt ut i 1987 bevega tusentalls seg mellom Gaza og Israel hver eneste dag. Folk fra Sderot reiste inn til Gaza for å handle, og forholdene mellom folk på begge sider var gode.

Plutselig en morgen, et stykke inn på 2000-tallet, hører de lyden av en rakett som lander nærme Sderot. Og dette skulle fortsette. På det meste kunne det falle 16-17 raketter på en dag i den israelske byen med 25 000 innbyggere, som ligger nærme Gaza. Byen har nå fått installert et alarmsystem som sier ifra 15 sekunder før rakettene treffer bakken. Da er det å løpe inn i det fargerike tusenbeinet i lekeparken, i busskuret, i andre tilfluktsrom

- Alle her har lidd. Flere er drept, mange skadde, enda flere traumatiserte. Barna er redde. Tusentalls familier har flytta fra byen, noen har kommet tilbake. Infrastrukturen og den økonomiske situasjonen er påvirka, butikker har stengt. Når det er rolig, som nå, glemmer vi rakettene. Men vi vet jo at dette kan endre seg med et knips.

Han som forteller heter Eric Yellin, Sderot-innbygger, familiemann og aktiv i organisasjonen Other Voice.

- På den andre sida av grensa befinner det seg vanlige mennesker som oss; sivile som ønsker fred og ro. Drømmen vår er å skape en forståelse mellom folk, og med dette kunne påvirke politikere. Vi ønsker oss tilbake den humane relasjonen som en gang var der.

Gaza er fullstendig avskåret fra resten av verden. Svært få får innreisetillatelse og folk kommer seg ut fra området bare i helt ekstreme tilfeller. Likevel snakker Other Voice med folk i Gaza ukentlig, en sånn telefonsamtale er like billig som å ringe naboen rett over gata. Israelere blir gjerne sjokkerte over at de prater sammen. Organisasjonen mener tvert i mot at dialog er viktig. Uten forståelse og kjennskap vil ikke freden komme.

- Vi visste ikke så mye om hva som skjedde i Gaza under krigen sist vinter, i israelsk media var det mye fokus på palestinske raketter og ikke så mye på hva Israel gjorde. Så lenge den vedvarende freden er langt borte, vil de aggressive aksjonene mot Gaza fortsette. Noe som igjen gjør situasjonen i Sderot verre.

- Det er en vanskelig situasjon, for vi kan ikke egentlig klandre sivile som utfører handlinger for å beskytte seg. Men det er heller ingenting som kan rettferdiggjøre angrep mot sivile. Så lenge rakettene fortsetter og sivile i Israel blir rammet, er det lett for regjeringa vår å si: hvorfor skal vi begynne å snakke med disse menneskene, palestinerne?

Fram til nå har vi grått, skreket, demonstrert, og bedt lederne våre om å gjøre noe med denne vanvittige virkeligheten vi lever i. Lederne har prøvd ut hver eneste mulighet som involverer vold og militær makt – uten noen suksess i det hele tatt. Fra hjemmesida til Other Voice.

*Intifada, palestinsk opprør.

Med Gaza i horisonten, ikke langt fra Sderot.

Eric Yellin fra organisasjonen Other Voice snakker om Sderot og peker ut Gaza. Der slipper folk verken ut eller inn.

Ghassan, sjåføren

Han har en gul minibuss med plass til minst åtte passasjerer. Ghassan Beni Faddel kjenner mange og mange kjenner Ghassan. Når han tar oss med for å besøke landsbyer som Tawayel, Beit Furik, Asira og Burin er det alltid mange omfavnelser, håndtrykk og hilsener. Essalam ”aleykum. Fred være med deg. Wa”eleykum essalam! Fred være med deg også.

18. oktober 2002. År med trakassering og vold fra israelske bosettere driver bortimot alle innbyggerne vekk fra den øvre delen av Yanoun, til Aqraba. Nyheten om at bosettere for første gang i historien fordriver en hel landsby på Vestbredden når verden. Enkelte der ute i verden og noen israelere lytter, og kommer til for å vise solidaritet og å være til stede, sånn at folk igjen kan vende tilbake til hjemmene sine. Fra en av moskeene i Aqraba lyder oppfordringen om at drosjesjåførene samler seg for å kjøre de som kommer utenfra, til Yanoun. Ghassan er en av dem som melder seg. Han kjører, tur etter tur, uten å ta seg betalt.

Hvorfor?

Hvorfor? Fordi jeg er palestiner. Fire kilometer skiller Aqraba og Yanoun, det er ingen forskjell. Det var for vanskelig for meg å se lidelsene til vennene jeg hadde der, det at de til slutt måtte flytte fra hjemmene sine.

I 2003 ble det bestemt at EAPPI, programmet jeg deltar i, skulle ha ansvar for den internasjonale tilstedeværelsen i Yanoun. Siden da har Ghassan vært sjåfør, kontaktperson og språklig og kulturell tolk for alle de som kommer hit. Fire nye personer hver tredje måned. Svarer på spørsmål, informerer, diskuterer, om vi vil.

Han kjørte meg til Kalandia i forrige uke, den svære israelske militære terminalen vi må passere for å komme inn til Jerusalem fra Vestbredden. Ghassan slipper ikke gjennom der, som palestiner har han ikke de rette papirene for å komme inn til byen som ble okkupert av Israel i 1967. Han slipper meg av, jeg må ta meg videre på egen hånd. På veien dit kjører vi tett inntil muren som eter seg inn i landskapet og skal beskytte Israel fra palestinske angrep.

Noe godt kommer det i alle fall ut av denne muren; palestinerne som driver bedrifter kan henge opp reklamen sin her. Sier Ghassan, med sarkasme i hele ansiktet.


Ghassan Beni Faddel.


Israelsk mur med palestinsk reklame.

Kaffi

Jeg liker morgenkaffen min. Svart som ei natt uten måne, i stort krus som ikke er for tjukt så den mister varme, sånn liker jeg kaffen. Og det er dette som limer meg til kjøkkenbenken i Waldemar Thranes gate 59 når jeg egentlig skulle vært halvveis av gårde til jobb. Ennå kan jeg sitte der i nattisen med avis og radio på og drømme om at det er akkurat der jeg skal sitte. Ikke noe annet sted skal jeg. Om jeg mener jeg fortjener ekstra luksus i hverdagen kan jeg legge en tidlig tur til Kaffebrenneriet på St. Hanshaugen. Da bestiller jeg kanskje en au lait, kaffe med melk i fransk språkdrakt, og er jeg heldig former de et hjerte i skummet på toppen. Eller jeg kan være langt ute i skogen en solskinnsdag, på ski eller til fots, og jeg vet at jeg bør nyte øyeblikket fordi det er en av disse fine dagene, og det gjør jeg jo også, men det jeg tenker aller mest på er kaffen pappa snart skal koke på bålet.

Og så kom jeg til Palestina og fikk servert knøttsmå kopper med krutt, kopp på kopp. Noen ganger har jeg savnet det store kruset for at den skal vare lengre, men da fyller de den lille på nytt, og jeg blir lykkelig igjen. Sukker i svart kaffe har aldri vært favoritten min, men nå vil jeg ikke ha uten. Ana biddi qahwe arabiyye ma sukkar. Jeg vil ha arabisk kaffe med sukker. Qahwe willa shay? Kaffe eller te? Det kan gjerne bety at de tenker å servere både kaffe og te, men lurer på hvilken rekkefølge vi ønsker det i. I dag var jeg inne på kjøkkenet hos nabokvinnene og så hvordan det blir gjort på ordentlig, hvordan de tryller fram denne smaken jeg nyter hver dag. Så, først fyller de vann og sukker, og lar det nesten koke opp. Deretter rører de rundt tre store skjeer svart kaffe, liksom løfter kaffen og vannet opp og heller det ned igjen, sørger for at ikke noe klumper seg. Så skal det nesten koke igjen, før det er klart.

Kaffe er kos, kaffe inviterer til samtaler eller stille stunder, kaffekoppen sier ’hei, jeg ser deg, kom og sett deg her med meg litt’. Det kan være inne, ute, på olivenmarkene, under et tre, hvor som helst.

Jeg elsker kaffe.

Qahwe dãyme. Alltid kaffe.

Å leve med en annen

Kvelden på Jerusalem hotell er vakker, med vannpiperøyk og tunge arabiske trommer. Snart stenger stedet, og vi sveiper innom et neste, før vi drar videre fra Øst-Jerusalem* til en irsk pub i Vest. I døra blir vi stoppa og spurt om legitimasjon, også palestinerne vi er sammen med. Og det er ikke fordi vi ser så unge ut. Dette finner de seg ikke i, så vi snur og kjører videre til et diskotek fylt til randen av folk og låter fra tidlig 90-tall. Her smelter alle sammen med alle, det er knapt pustbart. Vi holder opp med å snakke, men danser, og legger igjen fra oss nasjonalitet, identitet og religion for ei stakket stund.

En gang kom det ei israelsk dame bort til meg på byen og spurte hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var palestiner og at jeg ville sprenge hele stedet i lufta i løpet av fem minutter. Hun snudde seg og gikk. Forteller en av de palestinske vennene for kvelden. Selv mener han at de godt kan leve med israelere som naboer, men at det motsatte ikke er mulig.

Drosjesjåføren jeg kjører en lengre tur med i Jerusalem forteller om palestinere og israelere som jobber sammen og må fungere tett på hverandre i hverdagen. At mennesker er mennesker, men at det ikke er helt lett heller. Den ene okkuperer, den andre blir okkupert. Han er sint på israelske myndigheter, nesten enda sintere på sine egne. Jeg sitter i baksetet med klump i halsen og mumler at jeg er her for å ta med meg ordene hans hjem. Via speilet i bilen sier han at han synes det er fint. Men levner ingen tvil om at det ser mørkt ut. Slaget om halve Jerusalem er tapt. Israel eter seg sakte, men sikkert, og nøye planlagt, innpå.

Så, fridager og ut til den israelske middelhavskysten. I nok en drosje snakker jeg med sjåføren. Hva jeg gjør her? Jeg bor på Vestbredden. I Palestina. Hva er det? Pal …? Hva? Jeg forsøker å si det på en mer forståelig måte, men så er det jo ikke det at han ikke forstår. Han ligger i krig med dem. De er veldig dårlige mennesker, alle sammen. Terrorister, alle sammen. Han er hissig, sier han tjenestegjør for den israelske hæren og vet akkurat hvordan det er. Jeg koker i kinnene selv i en sterkt luftkondisjonert bil, og begynner å si imot. Venninna mi i baksetet napper meg i et hårstrå og sier at hun helst vil komme seg trygt fram til bussterminalen. Nei, det er ikke verdt det.

Noen snakker om å være et utvalgt folk. Jeg tror ikke på et utvalgt folk.

*I 1947 ble den jødiske staten Israel opprettet på den vestre halvdelen av Palestina, mens Vestbredden ble okkupert av Jordan. Etter FNs delingsplan skulle Jerusalem være internasjonal by under FNs overhøyhet, men etter en kort krig mellom det nyopprettede Israel og de muslimske nabostatene, ble Jerusalem delt mellom Israel (Vest) og Jordan (Øst). Etter 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen, og erklærte straks byen som Israels «evige og udelelige hovedstad». FN anerkjenner ikke Israels krav. Kilde: wikipedia.

Mur

9. november 1989. I år er det 20 år siden Berlin-muren falt (1961). Her hvor jeg er bygges en ny. Mens Berlin-muren var fem meter på det høyeste, er denne ti.
Etter en bølge av selvmordsaksjoner* som dreper titalls og skader flere hundre israelere, beslutter Israel i april 2002 å konstruere en barriere bestående av gjerde og mur på Vestbredden. Hensikten er å hindre selvmordsbombere fra å ta seg inn i Israel. I november 2005 sier Israels justisminister Tzipi Livni at muren vil legge føringer for den framtidige grensa mellom Israel og Palestina. Når den er ferdig vil den være 709 kilometer lang. Rundt 125 000 palestinere vil bli omringa av muren på tre kanter, 26 000 på alle fire, i følge tall fra UN OCHA.

Muren tar enorme landområder og vannkilder fra palestinerne. Den river vekk livsgrunnlaget fra bønder, den hindrer familier og venner som har havnet på hver sin side til å treffe hverandre - de trenger tillatelse fra israelske myndigheter - og til sist tvinger den folk til å flytte. Mens israelske myndigheter omtaler dette som et sikkerhetsgjerde, går det for å være en separasjonsmur eller apartheidmur i Palestina.

Betlehem er en av byene på Vestbredden hvor muren på få år har spist seg grådig inn i landskapet. Hotellet Betlehem Inn har fått den grå klossen mitt i fleisen, butikker er omringa. Resultatet av dette er selvsagt at de mister gjester og kunder.

Det tok 28 år fra Berlin-muren ble påbegynt til den falt. I kjærlighetens navn kan vi bare håpe på at ingenting varer evig.

*Antallet selvmordsbombere inne i Israel har gått ned. Det siste tilfellet var i februar 2008.

Jeg anbefaler å lese boka Mur - delt landskap i Israel og Palestina, av Anne Hege Simonsen og Nora Ingdal. Et nyttig intervju med forfatterne finner du her.

Utsikt fra hovedinngangen til Betlehem Inn, hvor jeg sov da jeg var i byen. I likhet med andre steder som trenger inntekt for å overleve, har hotellet mistet de fleste av gjestene sine etter at muren kom.

With Love and Kisses, nothing lasts Forever. Dette bildet av muren er tatt i Betlehem.

Folk!

Terrorister? Familiebesøk i Asira, en av nabolandsbyene til Yanoun.

Folk er folk, sier vi i Norge (for folk flest sier noen, men det var visst ikke alle så enige om allikevel).

Folk er folk! sier de i Palestina også. Mon tro hva de legger i det her?

Familiebesøk er en del av oppgavene våre i Yanoun, en landsby med litt over hundre folk. At det skal være en ”oppgave” høres heller kjedelig ut, men oppgave fordi det er ment å bringe oss nærmere. For å forstå situasjonen på palestinsk okkupert territorium trenger vi å vite om hverdagene deres, høre historiene. Ikke det at familiene nødvendigvis synes vi er så vanvittig morsomme å være sammen med, og heller ikke det at alle vil ha besøk. Folk er jo så forskjellige. Og så like. Men stort sett, ut av disse besøkene, samtalene og stillhetene kommer det så mye.

Huda og Najeh byr på søt mørkerosa drikke og etterpå kaffe. Deilig kaffe som jeg ikke kan drikke fordi jeg har vondt i magen (det er ikke palestinernes skyld, heller ikke drikkevannet eller maten, men min egen). For tre timer siden var årets ramadan over, og dagen etter starter eid, den tre dager lange arabiske høytida. Vi sitter i det store huset deres med den mørke, snirklete trappeoppgangen og snakker om forskjellig og spesielt mye om den israelske okkupasjonen. Om militære kontrollposter, muren som omringer Betlehem og andre steder, om aggressive israelske okkupanter (bosettere) i Hebron, og i Yanoun.

Akkurat denne lørdagen har to unge menn fra bosettinga Itamar vandret tvers gjennom landsbyen, noe som ikke har skjedd på ei god stund. De tar seg god tid langs den eneste veien som fører inn til Yanoun, over dyrkbar mark og inn på gårdsplassene og foran husene til folk. De passerer skolen og snur snart igjen før de setter seg ned og prater med hverandre, demonstrativt nærme huset til Wasfiye og Yasser. Den ene stirrer så intenst og hatsk at en skulle tro det er selve djevelen han ser. Den andre bærer våpen. Ikke et skritt uten våpen. Dette gjør de for å provosere, for å skape frykt, for å fortelle palestinerne at dette er deres land, og at de er rede til å ta det.

- Disse bosetterne er dårlige mennesker, de kommer hit og vil skape problemer. De går over jorda vår, tett inntil barna og husene. Den israelske regjeringa gjør ikke noe for å stoppe dette. Resultatet er at palestinerne lever som i et fengsel her.

Najeh har sett nok. Han er forbanna over systematisert undertrykking, kall det gjerne ondskap.

- Heller ikke vanlige israelere liker disse aggressive bosetterne. Israelere er heller ikke like, de er ikke bare dårlige mennesker.

Han farer ikke med hatretorikk, analysene av okkupasjonen er reflekterte.

Najeh snakker godt engelsk etter å ha jobba i Kuwait i flere år, og etterpå praktisert språket med internasjonale i Yanoun. Det gjør ikke Huda. Noen ganger oversetter han, jeg bidrar med de arabiske ordene og frasene jeg kan. Tematikken er ikke særskilt hyggelig, men jeg tar meg likevel i å sitte i et stort rom omtrent fritt for møbler, (ikke fordi de er blotta for smak eller er fryktelig fattige, de bare har det sånn, og det er fint), med dunkel belysning, og kjenne på en god følelse.

Hva tenker de om meg?, tenker jeg. Banker på døra en relativt sen kveld uten å kjenne dem, har bare vært der en gang før.

- Ahlan wa sahlan. Welcome. Welcome, my dears, sier Najeh til Karin og meg. Ok at vi kommer nå? Forstyrrer vi? Har barna lagt seg? Ikke noe problem, kom inn. Kom når dere vil. Gjerne tidligere på dagen, det er bedre for dere, det er så mørkt ute her nå. Vi trenger at dere kommer flere ganger for at vi skal bli kjent med hverandre, noen internasjonale kommer innom bare en gang og så drar de sin vei.

Vi sier at det heller ikke bare er enkelt for oss å banke på ei fremmed dør, vi er ikke så vant med det. Så veksler vi blikk, og det ser ut til at vi forstår hverandre, som folk gjerne gjør.

Najeh er tilfeldigvis født i Yanoun, Huda i en av nabolandsbyene, Beit Furik. Tidligere kunne de gå mellom, nå er ikke det mulig lengre. Vestbredden og Al-Quds, Øst-Jerusalem, ble okkupert av Israel i 1967, og ting forandra seg, sakte, men sikkert. Ekteparet, som alle andre palestinere bosatt på Vestbredden, må ha en spesiell tillatelse for å komme inn i Jerusalem, egen hovedstad. Denne tillatelsen er det vanskelig å få. I tillegg kan de forvente seg lange køer og ydmykelser på de militære kontrollpostene som deler Vestbredden og Jerusalem.

Med dette forfekter Israel retten til å beskytte seg mot terrorister.

Najeh og Huda er det palestinske ekteparet jeg like gjerne kunne ha gått forbi på gata i Oslo. Jeg ville vel nødig ha lagt merke til dem eller blitt nysgjerrig på historiene deres. I mine øyne hadde de vært nok et par innvandrere som legger de klamme utenlandske hendene sine over det norske, vårt.

Nå har jeg tilfeldigvis sittet i stua deres. Huda og Najeh er ingen terrorister.

Yanoun by night

Spotlights on the hill. Foto: Jonas Ström

I det første blogginnlegget mitt skrev jeg at lyskasterne på bergtoppen rett overfor Yanoun, landsbyen jeg bor i, blir slått på presis kvart på åtte, hver kveld. Nå skjer det en time tidligere; klokka har blitt skrudd en time tilbake på grunn av vintertid.

Frykten

Bildet er tatt utenfor huset vi fire i arbeidsteamet mitt holder til i. Huset du ser er enka Ums'. Hun bor i Yanoun med tre av barna sine, og rundt henne kryr det som regel av barnebarn, svigerdøtre- og sønner og andre slektninger. Men hun føler seg ikke trygg i landsbyen lengre. For flere år siden tok israelske soldater seg inn i huset hennes midt på natta. Jeg har ennå ikke spurt om hva som skjedde, om det skjedde noe. Kom hit på besøk, sier hun. Kom hit til oss hver dag. Um mener den internasjonale tilstedeværelsen i Yanoun demper frykten. Det er selvsagt hyggelig å bli tatt godt imot, men tryggheten skulle vært her uten oss, som den var tidligere.

Itamar

De skarpe lysene øverst på bildet kommer fra en av utpostene til den israleske bosettinga Itamar. Itamar ble etablert i 1984 og ligger vel 10 kilometer fra Yanoun, på veien mot Nablus. Ifølge ega hjemmeside har bosettinga rundt 1000 innbyggere. Siden 1996 har Itamar bygd utposter, mindre boenheter, på bergtoppene rundt Yanoun. Disse er nå sju i tallet. Mens palestinerne får mindre og mindre bevegelsesfrihet på ega jord, blir bosetternes større og større.

Sikkerhet. For hvem?

I oktober 2002 flykta så godt som samtlige innbyggere fra Yanoun etter lange perioder med trakassering, vold og trusler fra bosettere. De fleste har kommet tilbake, men de lever fortsatt med bosettere rundt seg. Og lyskastere rett mot seg, som bosetterne har satt opp for "egen sikkerhet". I tillegg til at de med disse kan kontrollere hva yanouniene foretar seg, er lyset uhyggelig og, selvsagt, et helt unaturlig element i det palestinske landskapet.

Bosettingene på okkupert palestinsk territorium er ulovlige i henhold til internasjonal lov. Utpostene er ulovlige i følge israelsk lov. Likevel fortsetter de å vokse i hurtig tempo.

Her kan du lese historien om Yanoun.

Å bryte stillheten

Vi tvang en palestinsk familie inn i et rom i deres eget hus, og stengte dem inne. Så satte vi oss i stua og så fotballkamp. Selvfølgelig gjorde vi det, det var VM, og den kampen skulle vi ha med oss.

Michael Manekin (26) gir et lite personlig vitnesbyrd fra årene han tilbrakte i grønne klær på Vestbredden.

- Du starter å tro at det er uniformen og hjelmen som utfører handlingene, at det ikke er deg selv.

Michael Manekin fra Breaking the Silence. Foto: Sjouke Bergsma.

- Mot slutten av tjenesten begynner du å tenke på hvordan det nye livet ditt skal bli. Personlig følte jeg meg tvunget til å stille spørsmål til det jeg gjorde.

- De der hjemme, og samfunnet for øvrig, vet ingenting om hva som foregår ute i felt. Hører de om grove overgrep begått av den israelske hæren tenker de ikke at det kan være egne barn eller ektefeller som gjør dette.

Mer eller mindre sånn ble ideen om Breaking the Silence til. Organisasjonen dokumenterer vitnesbyrd fra israleske soldater, og publiserer dem. Den siste utgivelsen omhandler Operation Cast Lead, de blodige dagene i Gaza i januar 2009. I forordet til heftet står det at mange israelere ikke er klare over hva som egentlig skjedde der.

- Dette er en måte å gjøre overgrepene i landets navn synlige på. Dommere og advokater i Jerusalem forstår ikke hva som skjer i felt. En ting blir bestemt, vi gjør noe helt annet.

- Vi har blitt profesjonelle okkupanter, palestinerne menneskelige skjold. Eneste måte å overleve på som soldat er å se enhver palestiner som en trussel.

Den obligatoriske militærtjenesten i Israel er på to år for kvinner og tre år for menn. I tjeneste er soldatene åtter timer på og åtte timer av, og når de er av har de ikke egentlig fri. Da venter rengjøring, våpenstell og andre oppgaver, forteller Manekin.

- Vi vil ikke nødvendigvis være der vi er, vi er unge og tenker på andre ting. Tjenesten er hard og språket røft. Hver bergtopp vi ser blir oppkalt etter et jentenavn.

- Innad i organisasjonen er det mange ulike meninger om okkupasjonen, og vi tar ikke politisk standpunkt. Søstra mi er israelsk bosetter på okkupert palestinsk territorium, og jeg besøker henne, av den enkle grunn at jeg ikke vil at barna hennes skal vokse opp uten onkel.

- Hovedmålet vårt er å tvinge det israleske samfunnet til å se seg selv i speilet. For å komme tilbake til det sivile livet igjen må soldatene tie om opplevelsene fra tida i militæret. Det er denne stillheten vi bryter nå.


Møte med Michael Manekin fra Breaking the Silence inngikk i forberedelseskurset vårt i Jerusalem i august.


Lenker:
Breaking the Silence på Youtube
Israel Defence Forces (IDF)

I drømmen drepte jeg henne

Mitt første møte med Israel og de kontrollmekanismene staten fører overfor fremmede og potensielle terrorister, fant sted på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv 4. august.

Three months? Why for so long? What are you going to do here for three months? Where are you going? Are you travelling alone?

We have to ask you some more questions.

Dette er i passkøa.

Jeg blir henvist til et venterom, hvor det sitter flere. En latinamerikansk storfamilie, en og annen alenereisende europeer og flere jeg ikke kan tyde bakgrunnen på. En uniformskledd dame med hestehale og høyt bukseliv kommer inn og stiller de samme spørsmålene om igjen. Jeg er en smule brydd over at de andre i rommet kan høre oss. Hun er ikke uvennlig, men knapp. En vakt kledd i sivil vandrer fram og tilbake i rommet, titter på en tv som henger i taket og graver seg dypt i nesa med tommelfingeren. Først i det ene boret, så i det andre. Jeg venter lenge på at passet mitt skal komme i retur, på at jeg kan gå ut og starte oppholdet mitt. Isteden blir jeg kalt inn til et kontor, hvor en mann stiller meg nye spørsmål. Han er heller ikke uvennlig, verken eller.

Where do you work? Are you going to Gaza? What’s your father’s name? Your father’s father’s name? Sistnevnte heter Thomas Renå og døde i 1969. Navnet vekker ingen umiddelbar terrormistanke, men mannen gir seg ikke med det første.

Jeg sitter en god stund i venterommet igjen før jeg slipper ut. Før jeg ankommer hallen for bagasjeutlevering, som for lengst er over, blir jeg stoppa på nytt. De samme spørsmålene om igjen. Så får jeg stempel i passet, og et Welcome to Israel! Deretter bærer det av gårde til Vestbredden.

Israelske soldater bryter inn i strandidyllen i Jaffa.

På de første fridagene mine reiser jeg til Jaffa, et behagelig strandsted utenfor Tel Aviv. Ryggsekk og veske blir undersøkt av utålmodige hender på bussterminalen. Alltid med våpen. Norway? May! Song contest! Fyren har fått med seg at en mann med fele vant siste Grand Prix. Han smiler litt. Bærer våpen. Militære med digre rifler bryter inn i ettermiddagsidyllen på stranda. Ut av hotelldøra kommer en tenåring med et enormt gevær, sikkert soldat ferdig med fridagene sine. På bussen er det flere grønnkledde med våpen, og en sivilkledd med både rifle og pistol. Han er kanskje bosetter, for også disse er mer enn tilstrekkelig bevæpna, dersom de får ja fra israelske myndigheter på søknaden om tillatelse.

Yasser, en av innbyggerne i Yanoun, forteller at ingen israelsk bosetter nærmer seg landsbyen alene uten våpen. Dette skjedde senest for noen dager siden, da en person fra bosettinga Itamar strøk seg nærme huset til Yasser og familien. Kommer bosetterne i gruppe, bærer minst en av dem våpen.

I dag kommer hæren til Yanoun igjen. Tungt bevæpna unge menn sklir ut av kjøretøyet, ser seg litt hit og dit og setter seg inn i igjen. Jeg nærmer meg sakte og spør høflig hva de gjør her. De svarer ikke, spør meg bare tilbake om hvor jeg kommer fra og hvor gammel jeg er. Så forlater de landsbyen demonstrativt sakte.

I 2008 brukte Israel 16.2 milliarder dollar på de væpnede styrkene sine, noe som gjør dette til landet i verden med høyest militærutgifter (ref. wikip.).For israelske soldater er det obligatorisk å bære våpen, og de må ha våpnene med seg når de har fri, noe som også gjerne er grunnen til at en ser velutstyrte sivikledde. Sivile israelere kan søke om tillatelse til å bære våpen av egne myndigheter. Det kan ikke palestinere, en bestemmelse som er gjort av de palestinske myndighetene. Ansatte i sikkerhetsbransjen og palestinsk politi, derimot, kan ha våpen (ref. Dan Richards, EAPPI).

Våpen er hverdag. I Jayyous, en landsby jeg har besøkt nordvest på Vestbredden, ble en palestinsk gutt nylig arrestert av den israelske hæren fordi han var i besittelse av en sprettert. Dette er ikke uvanlig.

En stat har rett til å kontrollere hvem som kommer inn i landet, og den har rett til å beskytte seg. Men jeg ekles av alle mengdene med våpnen. For hva om utstyret, i verste fall, klikker. Om en person med våpen klikker. Eller om det ikke handler om klikk i det hele tatt. Jeg har også begynt å legge merke til at en god del palestinske barn håndterer lekevåpen med stødige bevegelser, de sikter på fremmede og kaster steiner. Ubehagelig, men ikke uforståelig.

Den første natta mi på ferie i Israel drømmer jeg at jeg dreper et barn som står meg nær. Det er ikke et villet drap, men skjer fordi jeg tilfeldigvis har ei svær rifle i hendene. Skuddet går av.

Å knekke ei nøtt

Yanoun: Først plukke ned fra tre, deretter fjerne grønt lag rundt, så slå sprekker i det harde skallet med hammer. Inni ligger mandelen. Den skal helst komme ut hel, selv etter flere hammerkakk. Tirsdag gikk det overhodet ikke. Kakk, hånda skjelver, kakk-kakk, mandelen sklir unna, kakk-kakk-kakk, hammeren slår en finger.

Nyplukka mandler, klare for kakking.

Nablus: Balata flyktningleir er den største på Vestbredden. Den ble til etter al-Naqba, katastrofen for palestinerne, som drev mer enn 700 000 av dem på flukt etter at staten Israelble offisielt oppretta 14. mai 1948. Leiren skulle være midlertidig bosted for plutselig hjemløse. Det registrerte antallet innbyggere er i dag noe under 18 000, mens folk som bor i leiren mener det må være nærmere 30 000. Balata er et av de mest tettbebodde områdene i hele verden. Tre generasjoner med sorger og gleder. Hus bygd i høyden når det ikke er mer plass i bredden, med lengsel som hovedinventar; lengselen etter å få reise hjem.

Inngangen til Balata i Nablus, den største flyktningleiren på Vestbredden.

I følge Folkeretten har palestinerne rett til å vende tilbake til hjemmene sine og til å få kompensasjon for tapte eiendeler.

Dag nummer to. Kakk-kakk, hammeren feil vei. Heh, flaut smil. Prøver igjen. Kakk. He-he, ikke lett dette. Jeg kakker blant veteraner, det kan ikke være mye til hjelp i meg. Kakk-kakk. Yes, klarer en! Kakker mer, klarer fler. Langt fra alle, mange harde, de overlater jeg til Adla, som har 60 års erfaring med dette. Minst.

Ifølge den fjerde Geneve-konvensjonen, som omhandler beskyttelse av sivile i krigstid, er israelske bosettinger på det okkuperte palestinske territoriet ulovlig: "okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin egen sivilbefolkning inn i området den okkuperer".
Bosettingene har også blitt fordømt av FN. De mindre utpostene, som springer ut fra bosettingene, skal være ulovlige til og med etter israelsk lov. Men de fortsetter å vokse, i hurtig tempo. Dror Etkes, fra organisasjonen Yesh Din (på engelsk, There is a law), hevder at bosettingene er klipp-og-lim-versjonen av et vanlig israelsk samfunn. Og bosettingene ville verken hatt asfalterte veier eller annen infrastruktur dersom dette ikke var et statlig prosjekt.

- Israel lukker øynene og tilbyr elektrisitet, vann og sikkerhet til de ulovlige bosetterne, sier Patrik Zoll i UN OCHA, fra kontoret sitt i Nablus.

Dag tre starter med mandelinnhøsting før frokost. Mandlene henger høyt, jeg må strekke meg for å få tak i selv de nederste. Det ser ut til å være et godt klatretre, og jeg er så smått på vei opp da jeg hører la, nei. T. sier at det får jeg ikke. Broren fyker opp, svinger seg fascinerende lett rundt og slår nøttene ned med en stokk. Jeg er med på å plukke opp det som detter i bakken. Når jeg så skal forsøke å kakke igjen ved et par anledninger, går det plutselig lekende lett. Men det er selvsagt fordi skallet på disse siste er gammelt og sprøtt og mye enklere å håndtere.

Mandelinnhøstinga er på hell i Palestina.

61 år har gått siden al-Naqba, og palestinere har fortsatt ikke fått vende hjem. Bosettinger og utposter er i teorien ulovlige, out of discussion, men i praksis fortsetter de å poppe opp. Da president Obama ba Israel om å fryse bygginga av nye bosettinger på Vestbredden tidligere i sommer, svarte bosettere med å konstruere nye utposter, i et forrykende tempo. En av dem har også fått navnet The Obama Hut.

Mandelsesongen i Palestina er på hell for i år, men det er definitivt flere nøtter igjen å knekke her.

Ikke prøv deg, yanouni

Landskapet er enormt, selve landsbyen liten. I Øvre og Nedre Yanoun er det vel hundre innbyggere til sammen. Familiene har bodd her i generasjoner. De har sauer og geiter, og jorda gir fra seg alskens. Oliven, mandler, kaktusfrukt, aprikos … Nabokvinnen T. kommer forbi, med rødt- og hvitmønstret palestinaskjerf liggende løst over hodet, og ei skål med nyplukka fiken i hånda, som hun byr fra. Et nikk og et smil. Sakte gange. Livet i Yanoun er sakte, på sitt vis. Nære samtaler mellom mor og sønn, han er hjemme på ferie fra Saudi-Arabia. Tilreisende lærer arabiske fraser i skyggen av et oliventre. Mange kopper te og kaffe, som later til å ligge i hjertet av palestinsk gjestfrihet. De voksne har år med hardt arbeid og sterk sol brent inn i ansiktet. Barna har ennå sommerferie. Unge voksne vet kanskje ikke helt hva framtida, eller høsten 2009, bringer. En attenåring skal ta fatt på fem års ingeniørutdanning i byen Tulkarem. Den jevnaldrende nabojenta venter og ser. Eksamenene fra videregående gikk bra, bortsett fra den ene, som hun må ta opp igjen.

Yanoun ligger på Vestbredden i Palestina, vel 15 kilometer sørøst for byen Nablus. På den ene sida er det Jordandalen som bretter seg tørr og storslått ut foran landsbyen. Nærmere ligger marker med beite for dyra. Olivenlunder. Svære områder, hundrevis av år med tradisjoner som har gitt ubrytelig tilknytning til jorda.

Men dette landskapet krymper. Bevegelsesfriheten blir mindre.

I 1984 ble den jødiske bosettingen Itamar bygd på bergtoppene vel en mil vest for Yanoun. Nå er landsbyen helt omringa av tre utposter; mindre boområder som springer ut fra Itamar. Den nærmeste ligger 400 meter fra landsbyen, blir det sagt. Det må være mye nærmere. Utpostene kryper stadig tettere nedover mot landsbyen.

Et nytt hus for kyllingoppdrett blir konstruert. En drueplantasje dukker opp på marka der dyra fra Yanoun før holdt beite. Innbyggerne har nå bare tilgang til områdene som ligger tettest inntil husene sine. Marka mellom de israelske utpostene og landsbyen har blitt erklært ”sikkerhetssoner” av bosetterne.

Sikkerhet for hvem? Folket i Yanoun er fredselskere.

Heller ikke under de to palestinske opprørene, intifada, har de deltatt i voldelige aksjoner. Bosetterne bærer våpen. Det har ikke yanouniene lov til. Og der israelske bosettere konstruerer og bygger ut, må innbyggerne i Yanoun søke Israel om tillatelse til å utføre alt som er av påbygg eller nybygg, stort eller lite.
Da Oslo-enigheten var et faktum i 1993, ble Vestbredden delt inn i tre soner, A, B og C. Yanoun ble plassert i den siste uheldige kategorien; her er det Israel som bestemmer, både i sivile saker og i sikkerhetsspørsmål.

Ordføreren i Yanoun i samtale med den israelske hæren. I Yanoun er det Israel som regjerer.

18. oktober 2002, under den andre intifadaen, ble det internasjonale nyheter av at en hel palestinsk landsby ble drevet på flukt av israelske bosettere, for første gang siden seksdagerskrigen i 1967. Yanoun, het den. Etter år med trakassering, grove trusler og vold mot mennesker og dyr, flykta folket.

Uker og måneder gikk. År. Sakte, men sikkert vendte innbyggerne tilbake. Ikke alle, men de fleste.

Siden den dagen for snart sju år siden har det vært uavbrutt internasjonal tilstedeværelse i Yanoun. Nasjonaliteter kommer og går. Sola står opp og den går ned, langsomt, men allikevel raskt, på sitt eget vakre vis. Klokka 19.45, nøyaktig, blendes synet av lyskastere. Hver kveld. Øvre Yanoun har ansiktet vendt rett opp mot en av Itamars utposter. Og derfra følger de med på hva som skjer her nede. Så, kjære yanouni. Ikke prøv deg, ikke rør deg en meter for langt. Da kommer noen og tar deg. Igjen.

Helt korte fakta om bosettinger:
Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Selv om de israelske bosettingene på okkupert palestinsk område er i strid med Genève-konvensjonen, og blir internasjonalt fordømt, fortsetter utbygginga. Utpostene, som er en del av bosettingene, men fysisk ligger et stykke unna, er ulovlige etter israelsk lov. Likevel fortsetter de å vokse. Antallet israelske bosettere runda 500 000 i juni i år, hvorav omlag 200 000 bor i bosettinger i Øst-Jerusalem og 300 000 i bosettinger på Vestbredden.