Å knekke ei nøtt

Yanoun: Først plukke ned fra tre, deretter fjerne grønt lag rundt, så slå sprekker i det harde skallet med hammer. Inni ligger mandelen. Den skal helst komme ut hel, selv etter flere hammerkakk. Tirsdag gikk det overhodet ikke. Kakk, hånda skjelver, kakk-kakk, mandelen sklir unna, kakk-kakk-kakk, hammeren slår en finger.

Nyplukka mandler, klare for kakking.

Nablus: Balata flyktningleir er den største på Vestbredden. Den ble til etter al-Naqba, katastrofen for palestinerne, som drev mer enn 700 000 av dem på flukt etter at staten Israelble offisielt oppretta 14. mai 1948. Leiren skulle være midlertidig bosted for plutselig hjemløse. Det registrerte antallet innbyggere er i dag noe under 18 000, mens folk som bor i leiren mener det må være nærmere 30 000. Balata er et av de mest tettbebodde områdene i hele verden. Tre generasjoner med sorger og gleder. Hus bygd i høyden når det ikke er mer plass i bredden, med lengsel som hovedinventar; lengselen etter å få reise hjem.

Inngangen til Balata i Nablus, den største flyktningleiren på Vestbredden.

I følge Folkeretten har palestinerne rett til å vende tilbake til hjemmene sine og til å få kompensasjon for tapte eiendeler.

Dag nummer to. Kakk-kakk, hammeren feil vei. Heh, flaut smil. Prøver igjen. Kakk. He-he, ikke lett dette. Jeg kakker blant veteraner, det kan ikke være mye til hjelp i meg. Kakk-kakk. Yes, klarer en! Kakker mer, klarer fler. Langt fra alle, mange harde, de overlater jeg til Adla, som har 60 års erfaring med dette. Minst.

Ifølge den fjerde Geneve-konvensjonen, som omhandler beskyttelse av sivile i krigstid, er israelske bosettinger på det okkuperte palestinske territoriet ulovlig: "okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin egen sivilbefolkning inn i området den okkuperer".
Bosettingene har også blitt fordømt av FN. De mindre utpostene, som springer ut fra bosettingene, skal være ulovlige til og med etter israelsk lov. Men de fortsetter å vokse, i hurtig tempo. Dror Etkes, fra organisasjonen Yesh Din (på engelsk, There is a law), hevder at bosettingene er klipp-og-lim-versjonen av et vanlig israelsk samfunn. Og bosettingene ville verken hatt asfalterte veier eller annen infrastruktur dersom dette ikke var et statlig prosjekt.

- Israel lukker øynene og tilbyr elektrisitet, vann og sikkerhet til de ulovlige bosetterne, sier Patrik Zoll i UN OCHA, fra kontoret sitt i Nablus.

Dag tre starter med mandelinnhøsting før frokost. Mandlene henger høyt, jeg må strekke meg for å få tak i selv de nederste. Det ser ut til å være et godt klatretre, og jeg er så smått på vei opp da jeg hører la, nei. T. sier at det får jeg ikke. Broren fyker opp, svinger seg fascinerende lett rundt og slår nøttene ned med en stokk. Jeg er med på å plukke opp det som detter i bakken. Når jeg så skal forsøke å kakke igjen ved et par anledninger, går det plutselig lekende lett. Men det er selvsagt fordi skallet på disse siste er gammelt og sprøtt og mye enklere å håndtere.

Mandelinnhøstinga er på hell i Palestina.

61 år har gått siden al-Naqba, og palestinere har fortsatt ikke fått vende hjem. Bosettinger og utposter er i teorien ulovlige, out of discussion, men i praksis fortsetter de å poppe opp. Da president Obama ba Israel om å fryse bygginga av nye bosettinger på Vestbredden tidligere i sommer, svarte bosettere med å konstruere nye utposter, i et forrykende tempo. En av dem har også fått navnet The Obama Hut.

Mandelsesongen i Palestina er på hell for i år, men det er definitivt flere nøtter igjen å knekke her.

Ikke prøv deg, yanouni

Landskapet er enormt, selve landsbyen liten. I Øvre og Nedre Yanoun er det vel hundre innbyggere til sammen. Familiene har bodd her i generasjoner. De har sauer og geiter, og jorda gir fra seg alskens. Oliven, mandler, kaktusfrukt, aprikos … Nabokvinnen T. kommer forbi, med rødt- og hvitmønstret palestinaskjerf liggende løst over hodet, og ei skål med nyplukka fiken i hånda, som hun byr fra. Et nikk og et smil. Sakte gange. Livet i Yanoun er sakte, på sitt vis. Nære samtaler mellom mor og sønn, han er hjemme på ferie fra Saudi-Arabia. Tilreisende lærer arabiske fraser i skyggen av et oliventre. Mange kopper te og kaffe, som later til å ligge i hjertet av palestinsk gjestfrihet. De voksne har år med hardt arbeid og sterk sol brent inn i ansiktet. Barna har ennå sommerferie. Unge voksne vet kanskje ikke helt hva framtida, eller høsten 2009, bringer. En attenåring skal ta fatt på fem års ingeniørutdanning i byen Tulkarem. Den jevnaldrende nabojenta venter og ser. Eksamenene fra videregående gikk bra, bortsett fra den ene, som hun må ta opp igjen.

Yanoun ligger på Vestbredden i Palestina, vel 15 kilometer sørøst for byen Nablus. På den ene sida er det Jordandalen som bretter seg tørr og storslått ut foran landsbyen. Nærmere ligger marker med beite for dyra. Olivenlunder. Svære områder, hundrevis av år med tradisjoner som har gitt ubrytelig tilknytning til jorda.

Men dette landskapet krymper. Bevegelsesfriheten blir mindre.

I 1984 ble den jødiske bosettingen Itamar bygd på bergtoppene vel en mil vest for Yanoun. Nå er landsbyen helt omringa av tre utposter; mindre boområder som springer ut fra Itamar. Den nærmeste ligger 400 meter fra landsbyen, blir det sagt. Det må være mye nærmere. Utpostene kryper stadig tettere nedover mot landsbyen.

Et nytt hus for kyllingoppdrett blir konstruert. En drueplantasje dukker opp på marka der dyra fra Yanoun før holdt beite. Innbyggerne har nå bare tilgang til områdene som ligger tettest inntil husene sine. Marka mellom de israelske utpostene og landsbyen har blitt erklært ”sikkerhetssoner” av bosetterne.

Sikkerhet for hvem? Folket i Yanoun er fredselskere.

Heller ikke under de to palestinske opprørene, intifada, har de deltatt i voldelige aksjoner. Bosetterne bærer våpen. Det har ikke yanouniene lov til. Og der israelske bosettere konstruerer og bygger ut, må innbyggerne i Yanoun søke Israel om tillatelse til å utføre alt som er av påbygg eller nybygg, stort eller lite.
Da Oslo-enigheten var et faktum i 1993, ble Vestbredden delt inn i tre soner, A, B og C. Yanoun ble plassert i den siste uheldige kategorien; her er det Israel som bestemmer, både i sivile saker og i sikkerhetsspørsmål.

Ordføreren i Yanoun i samtale med den israelske hæren. I Yanoun er det Israel som regjerer.

18. oktober 2002, under den andre intifadaen, ble det internasjonale nyheter av at en hel palestinsk landsby ble drevet på flukt av israelske bosettere, for første gang siden seksdagerskrigen i 1967. Yanoun, het den. Etter år med trakassering, grove trusler og vold mot mennesker og dyr, flykta folket.

Uker og måneder gikk. År. Sakte, men sikkert vendte innbyggerne tilbake. Ikke alle, men de fleste.

Siden den dagen for snart sju år siden har det vært uavbrutt internasjonal tilstedeværelse i Yanoun. Nasjonaliteter kommer og går. Sola står opp og den går ned, langsomt, men allikevel raskt, på sitt eget vakre vis. Klokka 19.45, nøyaktig, blendes synet av lyskastere. Hver kveld. Øvre Yanoun har ansiktet vendt rett opp mot en av Itamars utposter. Og derfra følger de med på hva som skjer her nede. Så, kjære yanouni. Ikke prøv deg, ikke rør deg en meter for langt. Da kommer noen og tar deg. Igjen.

Helt korte fakta om bosettinger:
Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Selv om de israelske bosettingene på okkupert palestinsk område er i strid med Genève-konvensjonen, og blir internasjonalt fordømt, fortsetter utbygginga. Utpostene, som er en del av bosettingene, men fysisk ligger et stykke unna, er ulovlige etter israelsk lov. Likevel fortsetter de å vokse. Antallet israelske bosettere runda 500 000 i juni i år, hvorav omlag 200 000 bor i bosettinger i Øst-Jerusalem og 300 000 i bosettinger på Vestbredden.