Å leve med en annen

Kvelden på Jerusalem hotell er vakker, med vannpiperøyk og tunge arabiske trommer. Snart stenger stedet, og vi sveiper innom et neste, før vi drar videre fra Øst-Jerusalem* til en irsk pub i Vest. I døra blir vi stoppa og spurt om legitimasjon, også palestinerne vi er sammen med. Og det er ikke fordi vi ser så unge ut. Dette finner de seg ikke i, så vi snur og kjører videre til et diskotek fylt til randen av folk og låter fra tidlig 90-tall. Her smelter alle sammen med alle, det er knapt pustbart. Vi holder opp med å snakke, men danser, og legger igjen fra oss nasjonalitet, identitet og religion for ei stakket stund.

En gang kom det ei israelsk dame bort til meg på byen og spurte hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var palestiner og at jeg ville sprenge hele stedet i lufta i løpet av fem minutter. Hun snudde seg og gikk. Forteller en av de palestinske vennene for kvelden. Selv mener han at de godt kan leve med israelere som naboer, men at det motsatte ikke er mulig.

Drosjesjåføren jeg kjører en lengre tur med i Jerusalem forteller om palestinere og israelere som jobber sammen og må fungere tett på hverandre i hverdagen. At mennesker er mennesker, men at det ikke er helt lett heller. Den ene okkuperer, den andre blir okkupert. Han er sint på israelske myndigheter, nesten enda sintere på sine egne. Jeg sitter i baksetet med klump i halsen og mumler at jeg er her for å ta med meg ordene hans hjem. Via speilet i bilen sier han at han synes det er fint. Men levner ingen tvil om at det ser mørkt ut. Slaget om halve Jerusalem er tapt. Israel eter seg sakte, men sikkert, og nøye planlagt, innpå.

Så, fridager og ut til den israelske middelhavskysten. I nok en drosje snakker jeg med sjåføren. Hva jeg gjør her? Jeg bor på Vestbredden. I Palestina. Hva er det? Pal …? Hva? Jeg forsøker å si det på en mer forståelig måte, men så er det jo ikke det at han ikke forstår. Han ligger i krig med dem. De er veldig dårlige mennesker, alle sammen. Terrorister, alle sammen. Han er hissig, sier han tjenestegjør for den israelske hæren og vet akkurat hvordan det er. Jeg koker i kinnene selv i en sterkt luftkondisjonert bil, og begynner å si imot. Venninna mi i baksetet napper meg i et hårstrå og sier at hun helst vil komme seg trygt fram til bussterminalen. Nei, det er ikke verdt det.

Noen snakker om å være et utvalgt folk. Jeg tror ikke på et utvalgt folk.

*I 1947 ble den jødiske staten Israel opprettet på den vestre halvdelen av Palestina, mens Vestbredden ble okkupert av Jordan. Etter FNs delingsplan skulle Jerusalem være internasjonal by under FNs overhøyhet, men etter en kort krig mellom det nyopprettede Israel og de muslimske nabostatene, ble Jerusalem delt mellom Israel (Vest) og Jordan (Øst). Etter 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen, og erklærte straks byen som Israels «evige og udelelige hovedstad». FN anerkjenner ikke Israels krav. Kilde: wikipedia.