tirsdag 8. september 2009

I drømmen drepte jeg henne

Mitt første møte med Israel og de kontrollmekanismene staten fører overfor fremmede og potensielle terrorister, fant sted på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv 4. august.

Three months? Why for so long? What are you going to do here for three months? Where are you going? Are you travelling alone?

We have to ask you some more questions.

Dette er i passkøa.

Jeg blir henvist til et venterom, hvor det sitter flere. En latinamerikansk storfamilie, en og annen alenereisende europeer og flere jeg ikke kan tyde bakgrunnen på. En uniformskledd dame med hestehale og høyt bukseliv kommer inn og stiller de samme spørsmålene om igjen. Jeg er en smule brydd over at de andre i rommet kan høre oss. Hun er ikke uvennlig, men knapp. En vakt kledd i sivil vandrer fram og tilbake i rommet, titter på en tv som henger i taket og graver seg dypt i nesa med tommelfingeren. Først i det ene boret, så i det andre. Jeg venter lenge på at passet mitt skal komme i retur, på at jeg kan gå ut og starte oppholdet mitt. Isteden blir jeg kalt inn til et kontor, hvor en mann stiller meg nye spørsmål. Han er heller ikke uvennlig, verken eller.

Where do you work? Are you going to Gaza? What’s your father’s name? Your father’s father’s name? Sistnevnte heter Thomas Renå og døde i 1969. Navnet vekker ingen umiddelbar terrormistanke, men mannen gir seg ikke med det første.

Jeg sitter en god stund i venterommet igjen før jeg slipper ut. Før jeg ankommer hallen for bagasjeutlevering, som for lengst er over, blir jeg stoppa på nytt. De samme spørsmålene om igjen. Så får jeg stempel i passet, og et Welcome to Israel! Deretter bærer det av gårde til Vestbredden.
Israelske soldater bryter inn i strandidyllen i Jaffa.
På de første fridagene mine reiser jeg til Jaffa, et behagelig strandsted utenfor Tel Aviv. Ryggsekk og veske blir undersøkt av utålmodige hender på bussterminalen. Alltid med våpen. Norway? May! Song contest! Fyren har fått med seg at en mann med fele vant siste Grand Prix. Han smiler litt. Bærer våpen. Militære med digre rifler bryter inn i ettermiddagsidyllen på stranda. Ut av hotelldøra kommer en tenåring med et enormt gevær, sikkert soldat ferdig med fridagene sine. På bussen er det flere grønnkledde med våpen, og en sivilkledd med både rifle og pistol. Han er kanskje bosetter, for også disse er mer enn tilstrekkelig bevæpna, dersom de får ja fra israelske myndigheter på søknaden om tillatelse.

Yasser, en av innbyggerne i Yanoun, forteller at ingen israelsk bosetter nærmer seg landsbyen alene uten våpen. Dette skjedde senest for noen dager siden, da en person fra bosettinga Itamar strøk seg nærme huset til Yasser og familien. Kommer bosetterne i gruppe, bærer minst en av dem våpen.

I dag kommer hæren til Yanoun igjen. Tungt bevæpna unge menn sklir ut av kjøretøyet, ser seg litt hit og dit og setter seg inn i igjen. Jeg nærmer meg sakte og spør høflig hva de gjør her. De svarer ikke, spør meg bare tilbake om hvor jeg kommer fra og hvor gammel jeg er. Så forlater de landsbyen demonstrativt sakte.

I 2008 brukte Israel 16.2 milliarder dollar på de væpnede styrkene sine, noe som gjør dette til landet i verden med høyest militærutgifter (ref. wikip.).For israelske soldater er det obligatorisk å bære våpen, og de må ha våpnene med seg når de har fri, noe som også gjerne er grunnen til at en ser velutstyrte sivikledde. Sivile israelere kan søke om tillatelse til å bære våpen av egne myndigheter. Det kan ikke palestinere, en bestemmelse som er gjort av de palestinske myndighetene. Ansatte i sikkerhetsbransjen og palestinsk politi, derimot, kan ha våpen (ref. Dan Richards, EAPPI).

Våpen er hverdag. I Jayyous, en landsby jeg har besøkt nordvest på Vestbredden, ble en palestinsk gutt nylig arrestert av den israelske hæren fordi han var i besittelse av en sprettert. Dette er ikke uvanlig.

En stat har rett til å kontrollere hvem som kommer inn i landet, og den har rett til å beskytte seg. Men jeg ekles av alle mengdene med våpnen. For hva om utstyret, i verste fall, klikker. Om en person med våpen klikker. Eller om det ikke handler om klikk i det hele tatt. Jeg har også begynt å legge merke til at en god del palestinske barn håndterer lekevåpen med stødige bevegelser, de sikter på fremmede og kaster steiner. Ubehagelig, men ikke uforståelig.

Den første natta mi på ferie i Israel drømmer jeg at jeg dreper et barn som står meg nær. Det er ikke et villet drap, men skjer fordi jeg tilfeldigvis har ei svær rifle i hendene. Skuddet går av.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar