Terrorister? Familiebesøk i Asira, en av nabolandsbyene til Yanoun.Folk er folk, sier vi i Norge (for folk flest sier noen, men det var visst ikke alle så enige om allikevel).
Folk er folk! sier de i Palestina også. Mon tro hva de legger i det her?
Familiebesøk er en del av oppgavene våre i Yanoun, en landsby med litt over hundre folk. At det skal være en ”oppgave” høres heller kjedelig ut, men oppgave fordi det er ment å bringe oss nærmere. For å forstå situasjonen på palestinsk okkupert territorium trenger vi å vite om hverdagene deres, høre historiene. Ikke det at familiene nødvendigvis synes vi er så vanvittig morsomme å være sammen med, og heller ikke det at alle vil ha besøk. Folk er jo så forskjellige. Og så like. Men stort sett, ut av disse besøkene, samtalene og stillhetene kommer det så mye.
Huda og Najeh byr på søt mørkerosa drikke og etterpå kaffe. Deilig kaffe som jeg ikke kan drikke fordi jeg har vondt i magen (det er ikke palestinernes skyld, heller ikke drikkevannet eller maten, men min egen). For tre timer siden var årets ramadan over, og dagen etter starter eid, den tre dager lange arabiske høytida. Vi sitter i det store huset deres med den mørke, snirklete trappeoppgangen og snakker om forskjellig og spesielt mye om den israelske okkupasjonen. Om militære kontrollposter, muren som omringer Betlehem og andre steder, om aggressive israelske okkupanter (bosettere) i Hebron, og i Yanoun.
Akkurat denne lørdagen har to unge menn fra bosettinga Itamar vandret tvers gjennom landsbyen, noe som ikke har skjedd på ei god stund. De tar seg god tid langs den eneste veien som fører inn til Yanoun, over dyrkbar mark og inn på gårdsplassene og foran husene til folk. De passerer skolen og snur snart igjen før de setter seg ned og prater med hverandre, demonstrativt nærme huset til Wasfiye og Yasser. Den ene stirrer så intenst og hatsk at en skulle tro det er selve djevelen han ser. Den andre bærer våpen. Ikke et skritt uten våpen. Dette gjør de for å provosere, for å skape frykt, for å fortelle palestinerne at dette er deres land, og at de er rede til å ta det.
- Disse bosetterne er dårlige mennesker, de kommer hit og vil skape problemer. De går over jorda vår, tett inntil barna og husene. Den israelske regjeringa gjør ikke noe for å stoppe dette. Resultatet er at palestinerne lever som i et fengsel her.
Najeh har sett nok. Han er forbanna over systematisert undertrykking, kall det gjerne ondskap.
- Heller ikke vanlige israelere liker disse aggressive bosetterne. Israelere er heller ikke like, de er ikke bare dårlige mennesker.
Han farer ikke med hatretorikk, analysene av okkupasjonen er reflekterte.
Najeh snakker godt engelsk etter å ha jobba i Kuwait i flere år, og etterpå praktisert språket med internasjonale i Yanoun. Det gjør ikke Huda. Noen ganger oversetter han, jeg bidrar med de arabiske ordene og frasene jeg kan. Tematikken er ikke særskilt hyggelig, men jeg tar meg likevel i å sitte i et stort rom omtrent fritt for møbler, (ikke fordi de er blotta for smak eller er fryktelig fattige, de bare har det sånn, og det er fint), med dunkel belysning, og kjenne på en god følelse.
Hva tenker de om meg?, tenker jeg. Banker på døra en relativt sen kveld uten å kjenne dem, har bare vært der en gang før.
- Ahlan wa sahlan. Welcome. Welcome, my dears, sier Najeh til Karin og meg. Ok at vi kommer nå? Forstyrrer vi? Har barna lagt seg? Ikke noe problem, kom inn. Kom når dere vil. Gjerne tidligere på dagen, det er bedre for dere, det er så mørkt ute her nå. Vi trenger at dere kommer flere ganger for at vi skal bli kjent med hverandre, noen internasjonale kommer innom bare en gang og så drar de sin vei.
Vi sier at det heller ikke bare er enkelt for oss å banke på ei fremmed dør, vi er ikke så vant med det. Så veksler vi blikk, og det ser ut til at vi forstår hverandre, som folk gjerne gjør.
Najeh er tilfeldigvis født i Yanoun, Huda i en av nabolandsbyene, Beit Furik. Tidligere kunne de gå mellom, nå er ikke det mulig lengre. Vestbredden og Al-Quds, Øst-Jerusalem, ble okkupert av Israel i 1967, og ting forandra seg, sakte, men sikkert. Ekteparet, som alle andre palestinere bosatt på Vestbredden, må ha en spesiell tillatelse for å komme inn i Jerusalem, egen hovedstad. Denne tillatelsen er det vanskelig å få. I tillegg kan de forvente seg lange køer og ydmykelser på de militære kontrollpostene som deler Vestbredden og Jerusalem.
Med dette forfekter Israel retten til å beskytte seg mot terrorister.
Najeh og Huda er det palestinske ekteparet jeg like gjerne kunne ha gått forbi på gata i Oslo. Jeg ville vel nødig ha lagt merke til dem eller blitt nysgjerrig på historiene deres. I mine øyne hadde de vært nok et par innvandrere som legger de klamme utenlandske hendene sine over det norske, vårt.
Nå har jeg tilfeldigvis sittet i stua deres. Huda og Najeh er ingen terrorister.
Folk er folk! sier de i Palestina også. Mon tro hva de legger i det her?
Familiebesøk er en del av oppgavene våre i Yanoun, en landsby med litt over hundre folk. At det skal være en ”oppgave” høres heller kjedelig ut, men oppgave fordi det er ment å bringe oss nærmere. For å forstå situasjonen på palestinsk okkupert territorium trenger vi å vite om hverdagene deres, høre historiene. Ikke det at familiene nødvendigvis synes vi er så vanvittig morsomme å være sammen med, og heller ikke det at alle vil ha besøk. Folk er jo så forskjellige. Og så like. Men stort sett, ut av disse besøkene, samtalene og stillhetene kommer det så mye.
Huda og Najeh byr på søt mørkerosa drikke og etterpå kaffe. Deilig kaffe som jeg ikke kan drikke fordi jeg har vondt i magen (det er ikke palestinernes skyld, heller ikke drikkevannet eller maten, men min egen). For tre timer siden var årets ramadan over, og dagen etter starter eid, den tre dager lange arabiske høytida. Vi sitter i det store huset deres med den mørke, snirklete trappeoppgangen og snakker om forskjellig og spesielt mye om den israelske okkupasjonen. Om militære kontrollposter, muren som omringer Betlehem og andre steder, om aggressive israelske okkupanter (bosettere) i Hebron, og i Yanoun.
Akkurat denne lørdagen har to unge menn fra bosettinga Itamar vandret tvers gjennom landsbyen, noe som ikke har skjedd på ei god stund. De tar seg god tid langs den eneste veien som fører inn til Yanoun, over dyrkbar mark og inn på gårdsplassene og foran husene til folk. De passerer skolen og snur snart igjen før de setter seg ned og prater med hverandre, demonstrativt nærme huset til Wasfiye og Yasser. Den ene stirrer så intenst og hatsk at en skulle tro det er selve djevelen han ser. Den andre bærer våpen. Ikke et skritt uten våpen. Dette gjør de for å provosere, for å skape frykt, for å fortelle palestinerne at dette er deres land, og at de er rede til å ta det.
- Disse bosetterne er dårlige mennesker, de kommer hit og vil skape problemer. De går over jorda vår, tett inntil barna og husene. Den israelske regjeringa gjør ikke noe for å stoppe dette. Resultatet er at palestinerne lever som i et fengsel her.
Najeh har sett nok. Han er forbanna over systematisert undertrykking, kall det gjerne ondskap.
- Heller ikke vanlige israelere liker disse aggressive bosetterne. Israelere er heller ikke like, de er ikke bare dårlige mennesker.
Han farer ikke med hatretorikk, analysene av okkupasjonen er reflekterte.
Najeh snakker godt engelsk etter å ha jobba i Kuwait i flere år, og etterpå praktisert språket med internasjonale i Yanoun. Det gjør ikke Huda. Noen ganger oversetter han, jeg bidrar med de arabiske ordene og frasene jeg kan. Tematikken er ikke særskilt hyggelig, men jeg tar meg likevel i å sitte i et stort rom omtrent fritt for møbler, (ikke fordi de er blotta for smak eller er fryktelig fattige, de bare har det sånn, og det er fint), med dunkel belysning, og kjenne på en god følelse.
Hva tenker de om meg?, tenker jeg. Banker på døra en relativt sen kveld uten å kjenne dem, har bare vært der en gang før.
- Ahlan wa sahlan. Welcome. Welcome, my dears, sier Najeh til Karin og meg. Ok at vi kommer nå? Forstyrrer vi? Har barna lagt seg? Ikke noe problem, kom inn. Kom når dere vil. Gjerne tidligere på dagen, det er bedre for dere, det er så mørkt ute her nå. Vi trenger at dere kommer flere ganger for at vi skal bli kjent med hverandre, noen internasjonale kommer innom bare en gang og så drar de sin vei.
Vi sier at det heller ikke bare er enkelt for oss å banke på ei fremmed dør, vi er ikke så vant med det. Så veksler vi blikk, og det ser ut til at vi forstår hverandre, som folk gjerne gjør.
Najeh er tilfeldigvis født i Yanoun, Huda i en av nabolandsbyene, Beit Furik. Tidligere kunne de gå mellom, nå er ikke det mulig lengre. Vestbredden og Al-Quds, Øst-Jerusalem, ble okkupert av Israel i 1967, og ting forandra seg, sakte, men sikkert. Ekteparet, som alle andre palestinere bosatt på Vestbredden, må ha en spesiell tillatelse for å komme inn i Jerusalem, egen hovedstad. Denne tillatelsen er det vanskelig å få. I tillegg kan de forvente seg lange køer og ydmykelser på de militære kontrollpostene som deler Vestbredden og Jerusalem.
Med dette forfekter Israel retten til å beskytte seg mot terrorister.
Najeh og Huda er det palestinske ekteparet jeg like gjerne kunne ha gått forbi på gata i Oslo. Jeg ville vel nødig ha lagt merke til dem eller blitt nysgjerrig på historiene deres. I mine øyne hadde de vært nok et par innvandrere som legger de klamme utenlandske hendene sine over det norske, vårt.
Nå har jeg tilfeldigvis sittet i stua deres. Huda og Najeh er ingen terrorister.
