lørdag 26. september 2009

Folk!

Terrorister? Familiebesøk i Asira, en av nabolandsbyene til Yanoun.
Folk er folk, sier vi i Norge (for folk flest sier noen, men det var visst ikke alle så enige om allikevel).

Folk er folk! sier de i Palestina også. Mon tro hva de legger i det her?

Familiebesøk er en del av oppgavene våre i Yanoun, en landsby med litt over hundre folk. At det skal være en ”oppgave” høres heller kjedelig ut, men oppgave fordi det er ment å bringe oss nærmere. For å forstå situasjonen på palestinsk okkupert territorium trenger vi å vite om hverdagene deres, høre historiene. Ikke det at familiene nødvendigvis synes vi er så vanvittig morsomme å være sammen med, og heller ikke det at alle vil ha besøk. Folk er jo så forskjellige. Og så like. Men stort sett, ut av disse besøkene, samtalene og stillhetene kommer det så mye.

Huda og Najeh byr på søt mørkerosa drikke og etterpå kaffe. Deilig kaffe som jeg ikke kan drikke fordi jeg har vondt i magen (det er ikke palestinernes skyld, heller ikke drikkevannet eller maten, men min egen). For tre timer siden var årets ramadan over, og dagen etter starter eid, den tre dager lange arabiske høytida. Vi sitter i det store huset deres med den mørke, snirklete trappeoppgangen og snakker om forskjellig og spesielt mye om den israelske okkupasjonen. Om militære kontrollposter, muren som omringer Betlehem og andre steder, om aggressive israelske okkupanter (bosettere) i Hebron, og i Yanoun.

Akkurat denne lørdagen har to unge menn fra bosettinga Itamar vandret tvers gjennom landsbyen, noe som ikke har skjedd på ei god stund. De tar seg god tid langs den eneste veien som fører inn til Yanoun, over dyrkbar mark og inn på gårdsplassene og foran husene til folk. De passerer skolen og snur snart igjen før de setter seg ned og prater med hverandre, demonstrativt nærme huset til Wasfiye og Yasser. Den ene stirrer så intenst og hatsk at en skulle tro det er selve djevelen han ser. Den andre bærer våpen. Ikke et skritt uten våpen. Dette gjør de for å provosere, for å skape frykt, for å fortelle palestinerne at dette er deres land, og at de er rede til å ta det.

- Disse bosetterne er dårlige mennesker, de kommer hit og vil skape problemer. De går over jorda vår, tett inntil barna og husene. Den israelske regjeringa gjør ikke noe for å stoppe dette. Resultatet er at palestinerne lever som i et fengsel her.

Najeh har sett nok. Han er forbanna over systematisert undertrykking, kall det gjerne ondskap.

- Heller ikke vanlige israelere liker disse aggressive bosetterne. Israelere er heller ikke like, de er ikke bare dårlige mennesker.

Han farer ikke med hatretorikk, analysene av okkupasjonen er reflekterte.

Najeh snakker godt engelsk etter å ha jobba i Kuwait i flere år, og etterpå praktisert språket med internasjonale i Yanoun. Det gjør ikke Huda. Noen ganger oversetter han, jeg bidrar med de arabiske ordene og frasene jeg kan. Tematikken er ikke særskilt hyggelig, men jeg tar meg likevel i å sitte i et stort rom omtrent fritt for møbler, (ikke fordi de er blotta for smak eller er fryktelig fattige, de bare har det sånn, og det er fint), med dunkel belysning, og kjenne på en god følelse.

Hva tenker de om meg?, tenker jeg. Banker på døra en relativt sen kveld uten å kjenne dem, har bare vært der en gang før.

- Ahlan wa sahlan. Welcome. Welcome, my dears, sier Najeh til Karin og meg. Ok at vi kommer nå? Forstyrrer vi? Har barna lagt seg? Ikke noe problem, kom inn. Kom når dere vil. Gjerne tidligere på dagen, det er bedre for dere, det er så mørkt ute her nå. Vi trenger at dere kommer flere ganger for at vi skal bli kjent med hverandre, noen internasjonale kommer innom bare en gang og så drar de sin vei.

Vi sier at det heller ikke bare er enkelt for oss å banke på ei fremmed dør, vi er ikke så vant med det. Så veksler vi blikk, og det ser ut til at vi forstår hverandre, som folk gjerne gjør.

Najeh er tilfeldigvis født i Yanoun, Huda i en av nabolandsbyene, Beit Furik. Tidligere kunne de gå mellom, nå er ikke det mulig lengre. Vestbredden og Al-Quds, Øst-Jerusalem, ble okkupert av Israel i 1967, og ting forandra seg, sakte, men sikkert. Ekteparet, som alle andre palestinere bosatt på Vestbredden, må ha en spesiell tillatelse for å komme inn i Jerusalem, egen hovedstad. Denne tillatelsen er det vanskelig å få. I tillegg kan de forvente seg lange køer og ydmykelser på de militære kontrollpostene som deler Vestbredden og Jerusalem.

Med dette forfekter Israel retten til å beskytte seg mot terrorister.

Najeh og Huda er det palestinske ekteparet jeg like gjerne kunne ha gått forbi på gata i Oslo. Jeg ville vel nødig ha lagt merke til dem eller blitt nysgjerrig på historiene deres. I mine øyne hadde de vært nok et par innvandrere som legger de klamme utenlandske hendene sine over det norske, vårt.

Nå har jeg tilfeldigvis sittet i stua deres. Huda og Najeh er ingen terrorister.

søndag 13. september 2009

Yanoun by night

Spotlights on the hill. Foto: Jonas Ström
I det første blogginnlegget mitt skrev jeg at lyskasterne på bergtoppen rett overfor Yanoun, landsbyen jeg bor i, blir slått på presis kvart på åtte, hver kveld. Nå skjer det en time tidligere; klokka har blitt skrudd en time tilbake på grunn av vintertid.
Frykten
Bildet er tatt utenfor huset vi fire i arbeidsteamet mitt holder til i. Huset du ser er enka Ums'. Hun bor i Yanoun med tre av barna sine, og rundt henne kryr det som regel av barnebarn, svigerdøtre- og sønner og andre slektninger. Men hun føler seg ikke trygg i landsbyen lengre. For flere år siden tok israelske soldater seg inn i huset hennes midt på natta. Jeg har ennå ikke spurt om hva som skjedde, om det skjedde noe. Kom hit på besøk, sier hun. Kom hit til oss hver dag. Um mener den internasjonale tilstedeværelsen i Yanoun demper frykten. Det er selvsagt hyggelig å bli tatt godt imot, men tryggheten skulle vært her uten oss, som den var tidligere.
Itamar
De skarpe lysene øverst på bildet kommer fra en av utpostene til den israleske bosettinga Itamar. Itamar ble etablert i 1984 og ligger vel 10 kilometer fra Yanoun, på veien mot Nablus. Ifølge ega hjemmeside har bosettinga rundt 1000 innbyggere. Siden 1996 har Itamar bygd utposter, mindre boenheter, på bergtoppene rundt Yanoun. Disse er nå sju i tallet. Mens palestinerne får mindre og mindre bevegelsesfrihet på ega jord, blir bosetternes større og større.
Sikkerhet. For hvem?
I oktober 2002 flykta så godt som samtlige innbyggere fra Yanoun etter lange perioder med trakassering, vold og trusler fra bosettere. De fleste har kommet tilbake, men de lever fortsatt med bosettere rundt seg. Og lyskastere rett mot seg, som bosetterne har satt opp for "egen sikkerhet". I tillegg til at de med disse kan kontrollere hva yanouniene foretar seg, er lyset uhyggelig og, selvsagt, et helt unaturlig element i det palestinske landskapet.
Bosettingene på okkupert palestinsk territorium er ulovlige i henhold til internasjonal lov. Utpostene er ulovlige i følge israelsk lov. Likevel fortsetter de å vokse i hurtig tempo.
Her kan du lese historien om Yanoun.

torsdag 10. september 2009

Å bryte stillheten

Vi tvang en palestinsk familie inn i et rom i deres eget hus, og stengte dem inne. Så satte vi oss i stua og så fotballkamp. Selvfølgelig gjorde vi det, det var VM, og den kampen skulle vi ha med oss.

Michael Manekin (26) gir et lite personlig vitnesbyrd fra årene han tilbrakte i grønne klær på Vestbredden.

- Du starter å tro at det er uniformen og hjelmen som utfører handlingene, at det ikke er deg selv.


Michael Manekin fra Breaking the Silence. Foto: Sjouke Bergsma.

- Mot slutten av tjenesten begynner du å tenke på hvordan det nye livet ditt skal bli. Personlig følte jeg meg tvunget til å stille spørsmål til det jeg gjorde.

- De der hjemme, og samfunnet for øvrig, vet ingenting om hva som foregår ute i felt. Hører de om grove overgrep begått av den israelske hæren tenker de ikke at det kan være egne barn eller ektefeller som gjør dette.

Mer eller mindre sånn ble ideen om Breaking the Silence til. Organisasjonen dokumenterer vitnesbyrd fra israleske soldater, og publiserer dem. Den siste utgivelsen omhandler Operation Cast Lead, de blodige dagene i Gaza i januar 2009. I forordet til heftet står det at mange israelere ikke er klare over hva som egentlig skjedde der.

- Dette er en måte å gjøre overgrepene i landets navn synlige på. Dommere og advokater i Jerusalem forstår ikke hva som skjer i felt. En ting blir bestemt, vi gjør noe helt annet.

- Vi har blitt profesjonelle okkupanter, palestinerne menneskelige skjold. Eneste måte å overleve på som soldat er å se enhver palestiner som en trussel.

Den obligatoriske militærtjenesten i Israel er på to år for kvinner og tre år for menn. I tjeneste er soldatene åtter timer på og åtte timer av, og når de er av har de ikke egentlig fri. Da venter rengjøring, våpenstell og andre oppgaver, forteller Manekin.

- Vi vil ikke nødvendigvis være der vi er, vi er unge og tenker på andre ting. Tjenesten er hard og språket røft. Hver bergtopp vi ser blir oppkalt etter et jentenavn.

- Innad i organisasjonen er det mange ulike meninger om okkupasjonen, og vi tar ikke politisk standpunkt. Søstra mi er israelsk bosetter på okkupert palestinsk territorium, og jeg besøker henne, av den enkle grunn at jeg ikke vil at barna hennes skal vokse opp uten onkel.

- Hovedmålet vårt er å tvinge det israleske samfunnet til å se seg selv i speilet. For å komme tilbake til det sivile livet igjen må soldatene tie om opplevelsene fra tida i militæret. Det er denne stillheten vi bryter nå.


Møte med Michael Manekin fra Breaking the Silence inngikk i forberedelseskurset vårt i Jerusalem i august.


Lenker:
Breaking the Silence på Youtube
Israel Defence Forces (IDF)

tirsdag 8. september 2009

I drømmen drepte jeg henne

Mitt første møte med Israel og de kontrollmekanismene staten fører overfor fremmede og potensielle terrorister, fant sted på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv 4. august.

Three months? Why for so long? What are you going to do here for three months? Where are you going? Are you travelling alone?

We have to ask you some more questions.

Dette er i passkøa.

Jeg blir henvist til et venterom, hvor det sitter flere. En latinamerikansk storfamilie, en og annen alenereisende europeer og flere jeg ikke kan tyde bakgrunnen på. En uniformskledd dame med hestehale og høyt bukseliv kommer inn og stiller de samme spørsmålene om igjen. Jeg er en smule brydd over at de andre i rommet kan høre oss. Hun er ikke uvennlig, men knapp. En vakt kledd i sivil vandrer fram og tilbake i rommet, titter på en tv som henger i taket og graver seg dypt i nesa med tommelfingeren. Først i det ene boret, så i det andre. Jeg venter lenge på at passet mitt skal komme i retur, på at jeg kan gå ut og starte oppholdet mitt. Isteden blir jeg kalt inn til et kontor, hvor en mann stiller meg nye spørsmål. Han er heller ikke uvennlig, verken eller.

Where do you work? Are you going to Gaza? What’s your father’s name? Your father’s father’s name? Sistnevnte heter Thomas Renå og døde i 1969. Navnet vekker ingen umiddelbar terrormistanke, men mannen gir seg ikke med det første.

Jeg sitter en god stund i venterommet igjen før jeg slipper ut. Før jeg ankommer hallen for bagasjeutlevering, som for lengst er over, blir jeg stoppa på nytt. De samme spørsmålene om igjen. Så får jeg stempel i passet, og et Welcome to Israel! Deretter bærer det av gårde til Vestbredden.
Israelske soldater bryter inn i strandidyllen i Jaffa.
På de første fridagene mine reiser jeg til Jaffa, et behagelig strandsted utenfor Tel Aviv. Ryggsekk og veske blir undersøkt av utålmodige hender på bussterminalen. Alltid med våpen. Norway? May! Song contest! Fyren har fått med seg at en mann med fele vant siste Grand Prix. Han smiler litt. Bærer våpen. Militære med digre rifler bryter inn i ettermiddagsidyllen på stranda. Ut av hotelldøra kommer en tenåring med et enormt gevær, sikkert soldat ferdig med fridagene sine. På bussen er det flere grønnkledde med våpen, og en sivilkledd med både rifle og pistol. Han er kanskje bosetter, for også disse er mer enn tilstrekkelig bevæpna, dersom de får ja fra israelske myndigheter på søknaden om tillatelse.

Yasser, en av innbyggerne i Yanoun, forteller at ingen israelsk bosetter nærmer seg landsbyen alene uten våpen. Dette skjedde senest for noen dager siden, da en person fra bosettinga Itamar strøk seg nærme huset til Yasser og familien. Kommer bosetterne i gruppe, bærer minst en av dem våpen.

I dag kommer hæren til Yanoun igjen. Tungt bevæpna unge menn sklir ut av kjøretøyet, ser seg litt hit og dit og setter seg inn i igjen. Jeg nærmer meg sakte og spør høflig hva de gjør her. De svarer ikke, spør meg bare tilbake om hvor jeg kommer fra og hvor gammel jeg er. Så forlater de landsbyen demonstrativt sakte.

I 2008 brukte Israel 16.2 milliarder dollar på de væpnede styrkene sine, noe som gjør dette til landet i verden med høyest militærutgifter (ref. wikip.).For israelske soldater er det obligatorisk å bære våpen, og de må ha våpnene med seg når de har fri, noe som også gjerne er grunnen til at en ser velutstyrte sivikledde. Sivile israelere kan søke om tillatelse til å bære våpen av egne myndigheter. Det kan ikke palestinere, en bestemmelse som er gjort av de palestinske myndighetene. Ansatte i sikkerhetsbransjen og palestinsk politi, derimot, kan ha våpen (ref. Dan Richards, EAPPI).

Våpen er hverdag. I Jayyous, en landsby jeg har besøkt nordvest på Vestbredden, ble en palestinsk gutt nylig arrestert av den israelske hæren fordi han var i besittelse av en sprettert. Dette er ikke uvanlig.

En stat har rett til å kontrollere hvem som kommer inn i landet, og den har rett til å beskytte seg. Men jeg ekles av alle mengdene med våpnen. For hva om utstyret, i verste fall, klikker. Om en person med våpen klikker. Eller om det ikke handler om klikk i det hele tatt. Jeg har også begynt å legge merke til at en god del palestinske barn håndterer lekevåpen med stødige bevegelser, de sikter på fremmede og kaster steiner. Ubehagelig, men ikke uforståelig.

Den første natta mi på ferie i Israel drømmer jeg at jeg dreper et barn som står meg nær. Det er ikke et villet drap, men skjer fordi jeg tilfeldigvis har ei svær rifle i hendene. Skuddet går av.